Bedre helse med dyr i huset – Foredrag på Oslo sakprosafestival, 2013

Kjæledyr og husdyr – kilde til trivsel og helse.

 av Bjarne O. Braastad

Innledning

Mange av oss har hest, hund eller katt – eller andre selskapsdyr. Hvorfor har vi det? Dyra gir oss noe verdifullt i tilværelsen. All disse høyst varierte måtene å bruke dyr på har en felles vitenskapelig basis. Det har sammenheng med at dyra har målbare effekter på vår fysiske og psykiske helse.

Historien bak

Florence Nightingale (1860): ”A small pet animal is often an excellent companion for the sick, for long chronic cases especially”.

Første gang bruk av dyr i terapisammenheng er beskrevet var i 1792, da William Tuke brukte husdyr på et asyl for sinnslidende (Rowan & Thayer, In: Fine, 2000). Kjæledyr ble brukt i behandlingen av epileptikere i 1867 i Bielefeld i Tyskland.

James Bossard, i 1944 i en artikkel i Mental Hygiene, diskuterte den viktige rollen selskapsdyr kan ha i familielivet og for den mentale helsen til familiemedlemmene, og spesielt barnas. Han listet opp viktige roller et kjæledyr kan ha: kilde til ubetinget kjærlighet, noen man kan vise sin kjærlighet, tilfredsstille menneskets behov for å utøve makt over noen, ”lære” barna dotrening, seksualitet og ansvarsfølelse, fremme sosial atferd, være en god kamerat. Denne vakte voldsom interesse, og det kom 2500 bestillinger på særtrykk.

Boris Levinson, en barnepsykolog, ble den neste store guruen. Hans første artikkel om temaet, i 1962 også i Mental Hygiene, het ”The dog as a co-therapist” og viste ulike forsøk med bruk av hans egen hund. Dette var starten på bruk av dyr i terapisammenheng i moderne tid. Han innførte begreper som ”pet-therapy” og ”pet-oriented child psychotherapy”. Seinere er dette kalt ”pet-facilitated therapy” (PFT) og i dag noe mer generelt ”animal-assisted therapy” (AAT) eller det vi på norsk kaller dyreassistert terapi. Det tok lang tid før Levinsons ideer ble aksepterte. Først i 1980-åra skjøt temaet virkelig fart, først i USA og deretter i Europa. I boka ”Utrolige katter – om katters fantastiske evner og psykologi” beskrev David Greene og jeg i 1986, for første gang på norsk, forskning og praktisk erfaring med slik terapi. I starten ble forskning rundt dyreassistert terapi mye kritisert for dårlig forsøksdesign – med rette: kontrollgrupper manglet, eller var for lite relevante. N var for liten. Case-studier og anekdoter om bemerkelsesverdige effekter av dyr dominerte. Dette er interessant og nyttig nok, men vitenskapelig sett kun egnet til å generere hypoteser. Mye av dette skyldtes naturlig nok praktiske og økonomiske begrensninger med å få til et godt design. Slik forskning har ikke lett fått forskningsmidler. Først i 1990-årene har forsøksmetodene blitt noenlunde tilfredsstillende. Andre er skeptiske til AAT fordi det kan føre til mindre hjelp fra mennesker og dermed innebære en nedvurdering av pasientene. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon i Norge har av denne grunn tidligere vært skeptiske til hjelpehunder for funksjonshemmede, fordi de fryktet redusert tilbud om personlige assistenter. I USA har en regnet ut at i løpet av et hundeliv kan en hjelpehund spare personellutgifter (betalt og ubetalt) tilsvarende US $ 55000 (=kr. 420.000). Fortsatt er det langt igjen til at medisinere og psykologer fullt ut aksepterer og forstår det potensialet som ligger i å bruke dyr for å fremme menneskets psykiske og fysiske helse.

Hva er dyreassistert terapi?

Det er viktig å vite hva som menes med terapi.  Terapi kan defineres som en prosess som innebærer et spesielt forhold mellom en person som søker hjelp til å løse et fysisk eller psykisk problem og en person som er utdannet til å gi slik hjelp (American Psychological Association). Når det gjelder dyr, bør en skille mellom det at dyr utløser en positiv emosjonell respons hos mennesket (rekreasjon, underholdning) og det at dyret har terapeutisk effekt. Terapi må innebære en systematisk bruk av dyret med en forholdsvis forutsigbar effekt. Derfor skiller man mellom dyreassisterte aktiviteter (DAA), for eksempel pasientvenner som har med dyr for å oppmuntre pasientene, og dyreassistert terapi (DAT). Også DAA kan ha positive medisinske effekter, som reine psykosomatiske effekter. I dag bruker vi oftere begrepet dyreassisterte intervensjoner (DAI) som en samlebetegnelse for DAT og DAA.

Delta Society i USA definerer AAT og AAA slik: AAT (Animal-Assisted Therapy) innebærer at personell innen helsevesenet eller  sosialvesenet bruker et dyr som del av jobben sin. AAT er en målrettet intervensjon der et dyr som tilfredsstiller visse kriterier er en intergrert del av et behandlingsopplegg. Prosessen blir dokumentert og evaluert. AAA (Animal-Assisted Activities) innebærer at dyret besøker mennesket. Ulike personer kan være involvert, i motsetning til AAT der én terapeut har hovedkontakten med pasienten. AAA kan brukes i mange ulike miljøer av spesielt utdannede fagfolk, delvis utdannede eller frivillige lekfolk. 

Forskning

Da skal vi se nærmere på hva vitenskapelig forskning kan si om dyrs positive effekter på mennesker. Hvert år kommer det stadig flere vitenskapelige rapporter og praktiske erfaringer som viser at dyr er viktig for helsen vår. Både fysisk, psykisk og sosialt kan kjæledyret bidra til at vi fungerer bedre enn vi ville gjort uten dyr. Dette gjelder ikke bare hunder og katter, men pattedyr har den fordelen at de er gode å ha fysisk kontakt med. Forskningen viser imidlertid ikke alltid positive effekter. Mange studier viser null effekt. Noe av utfordringen i den videre forskningen er å avklare når og hvordan bruk av dyr virker, og når og hvorfor det av og til ikke virker. Dette har ikke minst sammenheng med personenes holdning til dyr og i hvilken grad de utvikler tilknytning til dyret. Mange er redd hunder eller har en likegyldig holdning til dem. Da har det antakelig liten hensikt å prøve, men holdningen kan jo også endre seg hvis folk får tid til å bli kjent med dyra. På den annen side, det finnes heller ikke medisiner som alltid virker på alle mennesker.

Vi kan få en bedre livskvalitet med kjæledyr. Sam Ahmedzai fra England er spesielt opptatt av hvordan kjæledyr kan bedre livskvaliteten for kronisk syke mennesker på institusjoner. Han arbeider grundig med å utarbeide metoder for å måle livskvalitet, som omfatter både fysiske, emosjonelle, sosiale og spirituelle sider ved trivselen. WHO har en slik utvidet forståelse av helsebegrepet, ikke bare fravær av sjukdommer.

Hvert 3. år avholdes en internasjonal kongress om forholdet mellom mennesker og dyr,  i regi av International Association of Human-Animal Interaction Organisations (IAHAIO). Den 9. i rekken av disse kongressene ble avholdt i Rio de Janeiro i september 2001. En mer strengt vitenskapelig organisasjon er International Society for Anthrozoology (ISAZ). Mer om disse organisasjonene seinere. Det velrennomerte National Institute of Health som ligger under det amerikanske helsedepartementet har i en egen rapport anerkjent den forskningen som gjøres på dette området og summert opp de viktigste helseaspektene (U.S. Department of Health, 1988).

I denne forelesningen skal jeg peke på de viktigste kunnskapene vi i dag har om dyras virkning på vår psykiske og fysiske helse. I litteraturlista bakerst i forelesningsnotatet er det tatt med en del sentrale publikasjoner som kan ha interesse for den som vil sette seg grundigere inn i de temaene som beskrives, men lista er på ingen måte fullstendig. I en kort artikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening har Larsen og Lingaas (1997) spesielt beskrevet effekter av hundehold på menneskets helse, med et stort antall referanser. Den viktigste boka på dette temaet er Fine, A. (Ed.) (2010): Handbook on Animal-Assisted Therapy. Theoretical  Foundations and Guidelines for Practice.3^rd Ed.

Fysisk helse: Hjertet vårt trenger kjæledyr

Erika Friedmann må sies å være en av grunnleggerne av forskningen omkring dyrs positive virkning på menneskets fysiske helse. Hun viste at sjansene for å overleve et hjerteinfarkt eller alvorlig angina pectoris er klart bedre om man har en katt eller hund å kjæle med (Friedmann et al. 1980; Friedmann, 1995). Mens 28 % av pasientene uten kjæledyr døde innen ett år, døde kun 5,7 % av dem som hadde dyr (p<0,05). Det vakte voldsom oppsikt. Studien ble likevel kritisert fordi det kunne være slik at dem som hadde kjæledyr kanskje hadde en sunnere livsstil generelt eller var av en roligere personlighetstype. En større undersøkelse der flere fysiologiske mål ble gjort og levesettet nøye analysert, viste at to faktorer uavhengig av hverandre økte sjansen for å overleve hjerteinfarkt med etterfølgende uregelmessig hjerterytme: kjæledyrhold og det at man hadde sosial støtte fra andre mennesker (Friedmann & Thomas, 1995). Overlevelsen kunne ikke forklares av alvorlighetsgraden av hjerteinfarktet, psykologisk status, sosial status eller demografiske variable. Hundeeiere hadde 8,6 ganger større sjanse til å leve etter ett år enn dem uten hund. Katteeierne hadde faktisk større sjanse for å dø, men dette hadde sammenheng med at de oftere var enslige og oftere var kvinner. Kvinner som får hjerteinfarkt har mindre sjanse enn menn til å overleve.

Hva kan årsaken være til at kontakt med dyr er gunstig for hjertet? Videre studier viste at de positive effektene kunne ha sammenheng med at blodtrykket og pulsen synker når man kjæler med dyret, til et nivå man ellers bare når etter flere uker med avslapningsøvelser. Hunder og katter er eksperter på både å gi og motta berøringer – ved at de stryker seg inntil oss og slikker oss, og katten maler når vi stryker den mykt over pelsen. I vår del av verden er det altfor lite fysisk kontakt mellom mennesker – for menn er dette mest begrenset til seksuelle situasjoner, eller når man scorer mål i fotball.… Dette viktige biologiske behovet hjelper mange kjæledyr oss med å dekke. I tillegg er en harmonisk katt det mest rolige og avstressende vesen man kan tenke seg. En hund stimulerer mennesket til å gå turer, slik at det får mer mosjon enn det ellers ville fått. Dette er særlig viktig for eldre.

Mer spesifikke studier av hvordan ulike typer interaksjoner med dyr påvirker menneskets fysiologi i øyeblikket viser et komplisert bilde (Friedmann, In: Fine, 2000): Mennesker som kikker på eller observerer dyr som de føler seg trygge på viser et lavere fysiologisk aktiveringsnivå, med senket blodtrykk og hjertefrekvens. Samtidig føler disse seg tryggere og lykkeligere. Ser man på farlige dyr, øker stressnivået. Hvis mennesker mer passivt vet at dyr er nær, for eksempel ved at en terapeut har med seg hunden sin, kan også fysiologisk aktivering bli redusert, med lavere angst og depresjon, enn om terapeuten kommer alene. Har man direkte fysisk kontakt med dyret, blir også blodtrykket og pulsen lavere (parasympatisk effekt), men det reduserer ikke stress i øyeblikket.

Nyere forskning har vist at nyopererte hjertepasienter blir roligere og får mindre angst hvis de har et lite akvarium med fisk i rommet. I Australia har en stor undersøkelse av 5700 alminnelige, friske mennesker vist at menn som har kjæledyr har lavere nivå av kolesterol og triglycerider (fett) i blodet enn menn uten kjæledyr (Anderson et al. 1992). Både menn og kvinner hadde lavere systolisk blodtrykk hvis de hadde kjæledyr, men for kvinner var dette signifikant bare når de var over 40 år. Verken røyke- og mosjonsvaner, kroppsvekt eller sosial og økonomisk status kunne forklare disse forskjellene. Det var ingen forskjell på hundeeiere og katteeiere i denne studien, selv om hundeeierne mosjonerte mer. En egen studie av eldre mennesker viste også at kjæledyreiere hadde lavere nivå av triglycerider i blodet. Resultatene tydet altså på at det å holde kjæledyr reduserer disse risikofaktorene for hjerte/kar-sjukdommer. Samlet viser dette at kjæledyreiere har større sjanse for å unngå hjerteinfarkt, og større sjanse for å overleve hvis man først får det.

Fysisk helse: Andre effekter av kjæledyr

James Serpell ved University of Pennsylvania har fått IAHAIO’s forskningspris for sitt arbeid med effekter av kjæledyrhold på mindre helseproblemer hos mennesker. Han har bl.a. undersøkt helsen til kjæledyreiere i England før de anskaffet dyret, og på ulike tidspunkter etter anskaffelsen (Serpell, 1991). Både katte- og hundeeiere viste reduksjon i småproblemer som hodepine, forkjølelse, søvnløshet, nervøsitet, trøtthet, fordøyelsesproblemer o.a. allerede en måned etter at de fikk kjæledyret. De hundeeiere som kjedet seg mest før de fikk hunden var de som fikk den største reduksjonen av småproblemene. For hundeeiere var det en langtidseffekt etter 10 måneder, for katteeiere ikke. Katteeiere som hadde en mer utadvendt personlighet forbedret helsen mer enn mer innesluttede katteeiere over en seks måneders periode. Serpell spekulerer i om mennesker som kjøper hund får mer mosjon enn før på tur med hunden, mens katteeiere blir mer hjemme for å være sammen med katten der. Når det likevel er positive helseeffekter av kattehold, kan det være verdt å undersøke om positive effekter av hundehold skyldes en kombinasjon av mer mosjon og psykologiske effekter, mens positive effekter av kattehold utelukkende skyldes psykologiske effekter.

Disse studiene viser at kjæledyrhold ikke virker likt på alle mennesker. Ulike typer kjæledyr kan påvirke ulike typer mennesker på forskjellig måte. Hva som er bra for de fleste mennesker kan godt være uten betydning eller til og med skadelig for andre. Mange studier viser at positive effekter av dyrehold ikke er så lett å dokumentere når man har relativt små forsøksgrupper av mennesker. Menneskene reagerer ikke likt på dyra. Hvis man ikke kontrollerer for kjønn, sosioøkonomisk status, om man lever enslig, og om man kan fortsette med sine vanlig rutiner, så vil gruppene lett bli ubalanserte. Da vil resultatene bli mer tilfeldige.

Psykisk helse, sosiale forhold og kjæledyrhold

Sosiale nettverk er viktig for helsa vår. En studie viser at dødeligheten øker for hvert tap av sosiale forbindelser (Berkman & Breslow, 1983). Kjæledyrhold kan motvirke denne tendensen. Kjæledyrs positive effekter kan bestå i mindre ensomhet og depresjoner, det gjør eierne mer sosiale, mer motiverte til aktiviteter der dyret kan være med, mer initiativrike, og det kan gjøre at pasientgrupper fungerer mer normalt, med normal utvikling og demping av emosjonelle kriser. Kameratskapet (companionship) med dyret er for mange det viktigste aspektet ved kjæledyrholdet. Derfor er vel ordet selskapsdyr (companion animals) et mer korrekt uttrykk enn kjæledyr.

I en litteraturreview ble det analysert hvilke roller kjæledyr kunne spille i menneskers sosiale liv. Det ble konkludert med at de fordeler kontakt med kjæledyr kan ha synes helt konsistent med de fordeler mennesker har av sosiale relasjoner med mennesker (Garrity & Stallones, 1998). Likevel var fordelene mest tydelige i stressende situasjoner.

Professor Bergler i Bonn har også vist at kjæledyrhold er spesielt gunstig i livets krisesituasjoner, når man opplever sosial isolasjon og få utfordringer, når man krangler med ektefellen, ved dødsfall i nær familie, når man selv er sjuk, eller når man er stresset eller deprimert. Men det er de daglige småproblemene som lett gir kronisk stress og psykosomatiske sjukdommer. Også her kommer kjæledyreierne best ut. Hundeeiere er flinkere enn mennesker uten dyr til å mestre stress. Nøye undersøkelser har vist at hunder kan betraktes som risikofrie «medisiner» både for profylakse og terapi overfor dagligdagse stress-situasjoner. Bergler har skrevet to bøker om sine resultater, en om hund og en om katt (Bergler, 1988, 1991).

Friedmann har arbeidet med spørsmålet om det er kjæledyrhold i seg selv som forbedrer helsen, eller om det er slik at mennesker med større motstandskraft overfor sjukdommer har større tilbøyelighet til å skaffe seg kjæledyr. Hun har studert forholdet mellom psykososiale faktorer og kjæledyrhold hos hjertepasienter. Resultatene viste at jo høyere psykososial status kjæledyreierne hadde, jo sterkere var også deres tilknytning til kjæledyret. Jo gladere i dyret eierne var, jo mer sosial støtte hadde de fra familiemedlemmer og andre mennesker. Kjæledyret var mer en ekstra sosial støtte enn et substitutt for sosiale relasjoner med mennesker. Friedmann tror at kjæledyreiere lettere oppfatter sosial støtte fra mennesker enn de som ikke har kjæledyr. Jo mer tid eierne brukte sammen med kjæledyret, jo mindre angst hadde de. Eiere som brukte mye tid sammen med dyret var mindre oppjaget i sitt arbeidstempo og hadde svakere konkurransementalitet enn eiere som brukte lite tid sammen med dyret.

Mennesker med hund erfarer at når de går tur med hunden, så får de lettere kontakt med fremmede som stopper opp for å snakke til hunden. Hunden fungerer som en katalysator for menneskelig kontakt, sannsynligvis fordi terskelen for å snakke til en hund for mange mennesker er lavere enn terskelen for å snakke til et fremmed menneske.

Dana Loewy (1992) fra Bonn har studert forholdet mellom enslige mennesker i ulike aldre og deres katt. Enslige med katt opplever ingen mangler ved sin livskvalitet, slik enslige uten kjæledyr gjør. Enslige katteeiere føler at de har mer temperament, er mer sosiale, har mer fantasi, er mer myke og mer reiselystne enn enslige uten kjæledyr. Det å ha en katt reduserer de psykologiske forskjellene mellom enslige og dem som lever i parforhold. Etter hvert som man blir eldre, blir forholdet til katten stadig sterkere. De psykiske og fysiske risikofaktorene hos eldre, ensomme mennesker blir svakere hvis de har en katt. Disse er generelt mer fornøyd med både sin livssituasjon og helse enn eldre, ensomme uten dyr.

Studier utført av Geraldine Gage (1992) viser at både parforhold og foreldreroller fungerer bedre jo mer erfaring man har med kjæledyr. Effekten var størst hvis man hadde erfaring med kjæledyr i voksen alder. I Canada har en erfaring for at unge selvmordskandidater sier at tanken på kjæledyret deres har holdt dem fra å begå selvmord, mens tanken på andre mennesker ikke hadde noen særlig betydning (Nevin-Haas, 1992). Dette minner meg om boka Hard asfalt, der tidligere narkomane Ida Halvorsen fortalte at tanken på katten hennes holdt henne fra å dra ut på kjøret igjen.

De psykososiale effektene av kjæledyrhold er større jo sterkere eieren er knyttet til dyret. Attachment theory, eller tilknytningsteori, er en psykologisk teori som forklarer tilknytning mellom mennesker med basis i den grunnleggende tilknytningen mellom mor og barn (Bowlby). Mennesker kan knytte seg like sterkt til en katt som til en hund (Zasloff & Kidd, 1994). Agnethe-Irén Sandem (1998) har i sin hovedfagsoppgave ved Institutt for husdyrfag (NMBU) tatt utgangspunkt i tilknytningsteorien og Zasloffs metoder og undersøkt ulike aspekter ved det sosiale båndet mellom katt og menneske i en spørreundersøkelse blant 405 medlemmer av Norske Rasekattklubbers Riksforbund. Katteeierne ble bedt om å vurdere hvor sterkt de var knyttet til katten sin på en skala fra 1 til 10. Gjennomsnittsverdien var 8,74. Kvinner var sterkere knyttet til katten enn menn var (8,81 vs. 8,08). Begge kjønn var sterkest knyttet til hannkatter. Jo sterkere katten samsvarte med eierens forventninger, jo sterkere var båndet. Båndet var også sterkere jo lenger eieren hadde hatt katten. Det var ingen forskjell mellom enslige og andre, men dem som hadde minst to barn hadde et svakere forhold til katten. Båndet mellom katt og menneske var sterkere for enkelte katteraser (britisk korthår og hellig birma) enn for andre.

Forholdet til katten ble også sammenliknet med eierens forhold til ektefelle/samboer og til deres barn. Hele 90% av katteeierne var kvinner. Den betingelsesløse hengivenheten var det karaktertrekket ved katten som betydde mest for eieren. Katten ble rangert høyere enn livsledsageren for fem egenskaper: den gir bedre selskap, tilfredsstiller omsorgsbehovet bedre, eieren er generelt mer glad i katten enn livsledsageren (!), man føler mer nærhet til katten og slapper bedre av sammen med katten. Sammenliknet med barna, ga katten i Sandems undersøkelse et bedre selskap og gjorde eieren mer avslappet. Ellers scoret barn høyere på de fleste aspekter ved det sosiale båndet.

Kjæledyr kan virke positivt på barns utvikling

Omfattende studier i barnepsykologi viser at kjæledyr kan fungere som gode kamerater for barn (Endenburg & Baarda, 1995). Barn med kjæledyr er mer populære blant skolekameratene enn andre barn, og de synes også selv at de fungerer bedre sosialt. Allerede fra 6 måneders alder vil barn smile, holde, følge og «prate» mer med kjæledyr enn med andre leker. Dyr stimulerer til og gir barna erfaring med omsorg. Foreldre kan bidra til dette ved å gi barna enkle oppgaver i dyrestellet som de kan mestre. Barn som har kjæledyr utvikler en bedre evne til å tolke ikke-verbale kommunikasjonssignaler hos mennesker. Dette lærer de ved kontakt med dyrene. En annen studie tyder på at barn som har kjæledyr utvikler et bedre selvbilde enn andre barn. I sin omgang med dyret lærer barna selvtoleranse og selvkontroll. Det kan imidlertid være viktig å sikre at barna ikke har overdreven kontakt med dyret slik at de foretrekker dette framfor kontakt med andre barn.

Man er ikke bare opptatt av forskjellene mellom barn med og uten kjæledyr. Det fokuseres også på hvilke kvaliteter ved kjæledyrholdet som er gunstig: hva slags aktiviteter barnet har sammen med dyret, emosjonelle bånd til dyret, hvilke ideer og kognitive oppfattelser barnet har av dyret, og hvilken rolle dyret spiller for barnet når barnet opplever stress.

Bare 45-50% av barn i alderen 3-5 år tror dyr kan kommunisere, men de savner kjæledyret hvis det dør. I 6-9 årsalderen har barna et sterkt følelsesmessig bånd til dyret. 10-13 år gamle barn forstår mer av dyrets mentale evner og har ofte gode kunnskaper om dyret. I 13-16 årsalderen utvikles en etisk bevissthet omkring dyrevern og økologiske leveforhold for dyrene. Det viser seg at barn som forteller om at foreldrene mishandler kjæledyret ofte selv er blitt mishandlet av foreldrene. For slike barn har kjæledyret en særlig stor verdi.

Elizabeth Paul (1992) har undersøkt sammenhengen mellom barns forhold til dyr og hvilket forhold til dyr de fikk når de ble voksne. Barn som hadde et godt forhold til kjæledyr viste også en positiv holdning til dyr som voksen, da ikke bare kjæledyr, men også ville dyr, husdyr og laboratoriedyr. Barn som hadde et spesielt sterkt forhold til kjæledyr ble oftere vegetarianere og aktive innen dyrevern- og miljøorganisasjoner. Jo nærere forhold barn hadde til dyr, jo større medfølelse overfor andre mennesker utviklet de som voksne.

Kjæledyr har en sosial funksjon for mange eldre

Flere studier har pekt på hvilken betydning kjæledyrhold kan ha for eldre mennesker, spesielt de enslige (Hart, 1995). Eldre med kjæledyr kan ha færre legebesøk (Siegel, 1993), mestre psykiske påkjenninger lettere og vise færre depressive symptomer. Eldre uten kjæledyr oppsøker leger oftere jo mer stressede de er. Eldre med kjæledyr trenger ikke hyppigere legebesøk når de er stresset. Slike effekter finner man imidlertid ikke i alle studier (Crowley-Robinson & Blackshaw, 1998). Blant eldre kvinner (65-75 år) med høy sosioøkonomisk status følte dem som hadde kjæledyr seg lykkeligere enn dem uten. Blant dem med lav sosioøkonomisk status, var forholdet omvendt (Ory & Goldberg, 1983). I en studie av 1232 eldre over 65 år var det slik at blant dem som var stresset eller hadde andre alvorlige lidelser, var det en sammenheng mellom sterk tilknytning til sitt dyr og lite depresjoner. For friske eldre var det ingen slik sammenheng (Garrity et al., 1989). Videre forskning må avklare under hvilke forhold kjæledyrhold har positive helsemessige og psykiske effekter for eldre.

Eldre som flyttes fra hjemmet til en institusjon utvikler lett det som kalles translokasjonssyndromet. Det består av depresjon, ensomhetsfølelse og lav moral. Mara Baun (1992) har vist at hvis de nyinnflyttede gamle får en burfugl, så viser de mindre depresjoner.

Senil demente pasienter (Alzheimer) som får dyr viser gjerne færre verbale aggresjoner og mindre angst. Lever de på sjukehjem vil dyra gjøre dem mer sosiale. Spesielt for eldre på sjukehjem er det viktig å planlegge dyreholdet godt. En av de ansatte må ha hovedansvaret. Valg av dyr bør gjøres i forhold til hva beboerne er vant med fra tidligere, for senil demente gjerne dyr de har hatt i barndommen.

Biswas og Ahmedzai (1992) har foretatt en omfattende undersøkelse av fordeler og ulemper med kjæledyrhold på alders- og sykehjem på de britiske øyer. Så mye som 2/3 av alders- og sykehjemmene hadde dyr som bodde på institusjonen. Av de øvrige, tillot nesten halvparten besøk av dyr. Akvariefisk var det vanligste dyret (63), etterfulgt av burfugl (33) og katt (32). Bare 8 hadde hund fast, men til gjengjeld var hund det vanligste besøksdyret (48). Mange tillot at beboerne hadde dyr med seg hjemmefra når de flyttet til institusjonen. De viktigste sosiale fordelene var at beboerne hadde noen å snakke med, det ga en hjemlig og vennlig atmosfære, og at de lettere godtok medisinering når de hadde dyr. Andre gunstige effekter var at dyra virket avslappende på beboerne, de beveget seg mer, de fikk andre ting å tenke på enn sykdommen, og de viste svakere sykdomssymptomer, bl.a. mindre smerte. Ulempene var oftest at noen ikke likte dyr eller var redd dem, også blant personalet, at dyra slåss og at det skapte problemer når eieren av dyret døde. Problemer med renslighet og hygiene generelt var det ingen som rapporterte, men lopper, pelsdotter og at noen dyr spiste beboernes mat ble nevnt. Andre ulemper var at noen dyr kunne bite, være bråkete eller gi allergiske reaksjoner. Av 106 institusjoner, var det bare 5 som var litt skeptisk til dyreholdet, mens 82 var positivt innstilt.

En tilsvarende spørreundersøkelse ble i 1998 sendt 45 alders- og sykehjem i Vestfold og Møre og Romsdal (Bøhn, 1998). Av disse svarte 33. Sytten av dem hadde dyr; 9 hadde akvarium, 7 hadde burfugl, 5 hadde katt, en hadde hund og en hadde høns. I 14 av tilfellene var det institusjonen selv som eide dyret. To beboere og en ansatt eide de øvrige. En av institusjonene hadde også en ordning med en pasientvenn som hadde med hund. Bare 5 institusjoner hadde forbud mot dyr. Noen av de øvrige hadde hatt dyr tidligere. Alle institusjoner som hadde katt eller burfugl mente at dette var positivt for det sosiale miljøet. Ved 11 steder mente man at dyreholdet bedret humøret til beboere og ansatte. Ni oppga at dyreholdet ga ekstraarbeid for personalet, seks rapporterte om positive helsemessige effekter, mens ingen oppga negative helsemessige effekter.

Det er både i USA og i England utarbeidet detaljerte veiledninger i hvordan man best kan innføre dyr på helseinstitusjoner for at dyreholdet skal fungere best mulig og problemer forebygges (for eksempel: Guidelines – Animals in Nursing Homes; Lee et al., 1983).

Hørehunder og hjelpehunder

Alle har hørt om førerhunder for blinde. Det finnes også andre måter å bruke hunder på for å øke menneskers livskvalitet. I USA har en nå trent over 3000 hunder til å hjelpe døve med å høre viktige lyder. Hørehunder, eller signalhunder som det også kalles, kan varsle eieren når f.eks. noen ringer på eller banker på døra, når kaffekjelen piper, når røykvarsleren piper, når biler tuter når man går på tur, eller til og med hvis noen roper eierens navn. Den første norske hørehunden ble i 2002 utdannet ved Standal hunde- og kattehotell i Nittedal.

I flere land finnes det nå rundt 3000 hjelpehunder, eller servicehunder, for funksjonshemmede i rullestol (Miura et al., 1998). Disse kan hjelpe fysisk funksjonshemmede med oppgaver de selv ikke kan utføre, eller fungere som en støtte når de skal reise seg opp. Hjelpehunder kan trekke rullestoler, gå tur i butikken med handlelapp i en kløvsekk over ryggen eller flytte objekter fra et sted til et annet på eierens kommando. I Norge ble det for 10 år siden startet en organisasjon som skulle utvikle dette, «Hjelpehund for funksjonshemmede i Norge» (HFFN). I tillegg til den fysiske hjelpen disse hundene gir, så har de naturlig nok også de samme psykologiske effektene som annet hundehold kan gi. En studie har vist at personer med hjelpehund får mer kontakt med andre mennesker og får nye venner, samtidig som hunden blir et viktig familiemedlem. En annen studie viser at personer med hjelpehunder lettere kan beholde jobben og oftere bruker kollektive transportmidler.

Forholdet til kjæledyr er ikke problemfritt – rett dyr til rett menneske

Skal vi oppnå positive helseeffekter av kjæledyrhold, må forholdet mellom dyr og menneske være lite problemfylt. Dyr er forskjellige og mennesker er forskjellige. Det er derfor ikke uten videre gitt at et individ av hund eller katt gir et menneske positive opplevelser. Hvis vi i denne omgang ser bort fra allergiproblemer, er det mange som opplever problemer med sitt hold av hund eller katt. Ofte har dette basis i mangelfull kunnskap om hvilke behov dyret har, hvordan dyra skal trenes (spesielt hund) og hvordan man best kommuniserer med dyra. Professor Bergler sier det slik: det er bare når et kjæledyr holdes i et miljø som er egnet for arten, og menneske og dyr lever i et likeverdig forhold, at en kan dokumentere positive effekter på mennesket (Bergler, 1992). Det er ikke slik at vi bare kan gi et menneske et dyr, så forsvinner automatisk en rekke sjukdommer. Det er derfor viktig å sørge for at dyreeiere har de kunnskaper som er nødvendige. Etologer arbeider med atferdsproblemer hos hund og katt, som aggresjoner, unormal frykt, urinmarkering på stueteppet etc. I dag vet vi mye om hvordan slike problemer både kan forebygges og behandles (Heath, 1995).

Professor Morten Bakken ved vårt institutt har siden 1990 og fram til hans død i 2011 arbeidet med å kartlegge atferdsegenskaper hos ulike hunderaser og arvbarheten av disse egenskapene. Det viser seg at  spesielt emosjonelt betingede atferder kan ha høye arvbarheter. For hund gjelder dette spesielt aggresjoner og frykt overfor mennesker (Bakken & Vangen, 1996). Samtidig var aggresjoner overfor eier, familie og fremmede blant de alvorligste problemene eierne rapporterte. En voksen hunds atferd kan i stor grad påvirkes av trening og erfaringer hunden gjør i oppveksten. Men sjansen for å få en godlynt og trygg voksen hund er klart større hvis en velger valper etter foreldre som har slike ønskede egenskaper. Det er derfor nødvendig å vektlegge dette i avlsarbeidet.

En tilsvarende studie er utført på katteraser i hovedfagsoppgaven til Ingrid Westbye (1988). Også her ble det bekreftet at atferd overfor fremmede, frykt for mennesker og ukjente lyder, samt aktivitetsnivå var så arvelige egenskaper at de lett kan la seg innlemme i et avlsprogram.

For både hund og katt må vi anta at dyr uten emosjonelle problemer gir mer fornøyde dyreeiere, og også friskere dyreeiere.

Dyreassistert terapi

Dyr kan brukes som hjelpemiddel innen mange former for terapi (animal assisted therapy, AAT). Tidligere er det vist at en hund kan øke autistiske barns sosiale responser (omtalt i Greene & Braastad, 1986). I en nyere studie lot Campbell og Katcher (1992) frivillige lekfolk ta med seg hunden sin og besøke 10 sterkt autistiske barn en halvtime to ganger i uka i seks uker. Det hele ble tatt opp på video og analysert. Samtlige barn fulgte oppmerksomt med dyret. De fleste holdt seg gradvis nærmere dyr og menneske, og viste økende interaksjon med disse. Noen av barna viste en spesielt høy interaksjon med enten ett spesielt dyr eller ett spesielt menneske. Også de verbale evnene ble forbedret. Konklusjonen var at dyreassistert terapi med frivillige er en effektiv og billig terapi overfor autister, som akselererer framskrittene under institusjonsbehandling. Siden barn kan reagere bedre overfor enkelte individer, er det viktig å la dem få kontakt med flere forskjellige.

Van den Berg (1992) har undersøkt hvilken effekt det har på psykisk utviklingshemmede å ha en hund som kjæledyr. Omfattende analyser med kontrollgruppe viste at dem som hadde hund viste forbedret språk, mer uavhengighet og en bedre sosial atferd, og mindre aggresjon, oppvigleri og innesluttethet. I sin hovedfagsoppgave ved Institutt for husdyrfag, viste Bente Berget (1988) at psykisk utviklingshemmede satte stor pris på å arbeide med husdyr av ulike arter, og gjorde dette med større utholdenhet enn de viste med annen type arbeid.

Mange har hørt om Green Chimneys nær New York, der Samuel Ross og hans kolleger i  mer enn 50 år har latt byungdommer med emosjonelle forstyrrelser og psykisk utviklingshemmede få arbeide med husdyr. Nå lar de også arbeidsløse ungdommer og andre som trenger erfaring i praktisk arbeid ta del i arbeidet på garden og bidra til å hjelpe dem som har atferdsvansker. Det er vel denne institusjonen som har gitt opphav til begrepet «educational farm» (Ross & Ross, 1998). En litt annen variant av dette driver Dillman i Florida. Her får skoletrøtte elever arbeide med husdyr en og en halv time av skoletida hver uke. Samtidig tar de del i et undervisningsopplegg i naturfag som er utviklet spesielt for disse elevene. På denne måten får elevene kunnskaper, samtidig som de får en økt selvfølelse, selvtillit og motivasjon for læring.

Flere har rapportert om positive virkninger av å holde dyr i fengsler (Cooper, Walsh, Ormerod, Mead, alle 1992). Spesielt i Skottland har en utviklet et omfattende program, som består av kjæledyr, husdyr, fiskeoppdrett, rehabilitering av ville dyr og riding for funksjonshemmede innsatte. Fellestrekk er at de innsatte har spesielt utbytte av å få vise omsorg overfor dyr. I det norske fengselsvesenet er det nå interesse for å ta tak i dette temaet.

Jeg vet ikke hvor godt begrepet hippoterapi er kjent i Norge, men det består i at barn med medfødte bevegelseshemninger av ulike typer, som cerebral parese og kvadriplegi, trener balanseterapi ved å sitte på ryggen til en hest i skrittgang. Når hestens og barnets bevegelser harmoniseres, kan barnet utvikle normale nevromuskulære reaksjoner og få en bedre gange. Emmy Tauffkirchen i Wien har erfaring med denne formen for terapi siden før 1980. Den er spesielt lystbetont for barna, i motsetning til endeløse apparatøvelser. Det fins en egen internasjonal organisasjon for institusjoner som arbeider med dette.

Bruke dyr som pasientvenn, terapidyr, hjelpedyr eller eget kjæledyr?

I USA har en erfart at med Delta Society’s underorganisasjon Pet Partners, som gir kurs og råd om hvordan en kan bruke hund og menneske sammen som pasientvenner (AAA), er det lettere å rekruttere pasientvenner til sjukehus og sjukehjem. Det blir en morsommere og mer givende aktivitet når en kan ha hunden sin med. Flere studier viser at pasientene setter stor pris på slike tiltak og blir i bedre humør av det.

Lynette Hart (2000, In: Fine, 2000) anbefaler å la personer som deltar i terapi med dyr også få ha slike dyr mer permanent, ikke bare i kortvarige terapisituasjoner. Da vil forskjellene mellom AAT og AAA bli mer utvisket og man får full nytte av dyret som en kamerat, den viktigste psykologiske effekten av selskapsdyr. En viktig forutsetning er at det tas tilstrekkelig hensyn til dyras behov også – mat, helse, mosjon etc. – spesielt hvis det er en psykiatrisk pasient eller en annen dårlig fungerende pasient. Det er vanlig at pasienter undervurderer hvilke krav som stilles til f.eks. hundehold. En fagperson bør derfor ha hovedansvaret for dyret. I en studie av hørehunder viset det seg at de nye eierne hadde undervurdert at hundene kunne ha atferdsproblemer.

Hvordan velge dyr som passer for AAT?

Når en skal velge et dyr som passer for en terapisituasjon, så vil dette i stor grad også være dyr som er mest mulig ideelle som kjæledyr på fritida. Men det finnes ikke én type dyr – dyreart, rase, individegenskaper – som passer for alle pasienter. Hvilke prinsipper må man ta hensyn til når terapidyr skal velges?

Ved valg av dyr må en vurdere spørsmål som: Skal det være et besøksdyr eller et selskapsdyr? Skal dyret motivere pasienten for mosjon? Skal dyret gi pasienten trygghet og sikkerhet? Skal dyret stimulere sosiale kontakter og kommunikasjon for ensomme mennesker? Kan pasienten ta ansvaret for dyreholdet? Personer som skal gi terapi eller være pasientvenn kan selv ha sterke preferanser for hvilken type dyr de liker. Det er en vanlig feil å ikke tenke tilstrekkelig på at pasienten kan ha helt andre preferanser. Studier viser at menneskers preferanser ofte har nær sammenheng  med hva slags dyr ens foreldre og besteforeldre hadde.

Seleksjonskriterier

Bakgrunnen til dyret

I 1970-åra i USA var det vanlig å bruke dyr fra omplasseringsanstalter (f.eks. FOD i Norge) som besøksdyr. Dette fungerte ofte dårlig. Man kjente ikke dyrets bakgrunn, og også helsen og atferden var ofte ukjent, noe som lett ga problemer. Nå har Delta Society utarbeidet en Pet Partners Skills and Aptitude Test for å kvalitetssikre utvelgelsen av besøksdyr. Slike tester har gjerne inkludert begrepet temperament, men hundeavlere og psykologer/etologer legger gjerne ulike momenter i dette begrepet. Delta Society har laget en egen håndbok, som i1996-versjonen heter Standards of Practice for Animal-Assisted Activities and Therapy. Her går det fram at ”dyr som skal delta i AAA/AAT må velges ihht. formålet, være sunne, trygge, og møte kriteriene for risikohåndtering. Dyra som velges må ha den rette egnethet, ha en hensiktsmessig størrelse og alder, og må vise de nødvendige ferdigheter som gjør at de fungerer sammen med alle aktuelle deltakere. Det er ikke tillatt å bruke medikamenter som kan endre dyrets atferd.”

Seleksjonsstandard

Seleksjon av dyr til et AAA/AAT program består i å finne de dyra som er pålitelige, forutsigbare, kontrollerbare, anvendelige til den spesielle oppgaven de skal utføre, mennesketyper de skal fungere blant og miljøet de skal fungere i, samt være tillitskapende.

Pålitelighet betyr at dyrets atferd er den samme i gjentatte, tilsvarende situasjoner. Dette har både betydning for effektivitet i behandlingen og for sikkerheten for alle parter. En hund på et aldershjem må f.eks. ikke bli aggressiv om den plutselig hører en gåstol pipe rett bak den. Slike egenskaper kan oppøves via trening.

Forutsigbarhet betyr at dyrets atferd må være som forventet. Det er ikke nødvendigvis mulig å trene opp forutsigbarheten til et dyr. Forutsigbarhet innebærer at dyret ikke lar seg distrahere av pleiere, lukter og andre ting. Forutsigbarhet er viktig f.eks. om man i fysioterapi skal trene opp en pasients armbevegelighet ved at han kaster en leke til en hund, som skal ta den opp å gi tilbake.

Kontrollerbarhet betyr at dyrets atferd kan stoppes, rettes en annen vei eller justeres. Dette kan trenes opp. Spesielt barn som pasienter eller klienter kan ha en uforutsigbar atferd. Da må terapeuten tilpasse dyrets atferd etter behov. Der pasienter har dyr boende hos seg og har den daglige styringen med dyra, er det spesielt viktig at dyra lett kan kontrolleres. Likevel er god opplæring av pasientene også viktig.

Anvendbarhet betyr at dyret passer til formålet, målet for terapeutens sesjon. Dyret må også trives med terapien det deltar i.

Evne til å skape tillit og trygghet er viktig. En skjør psykiatrisk, eldre pasient vil lett være redd for aktive hunder. Et barn som er svært sky vil lettere søke kontakt med en sky katt, ved at barnet føler at dyret er i ”samme båt” og dermed ikke så truende.

Valg av dyreart

Hund regnes ofte som det mest ideelle dyret, siden det kan være konstant til stede, er lett å trene opp, og kan gi mosjon. Ulike raser er tilpasset ulike typer behov hos pasienten. Katter har imidlertid den fordelen at de krever mindre av eieren, er billigere i drift, samtidig som de kan være underholdende, vakre å se på, en like god kamerat som en hund, og de kan virke svært avstressende og beroligende med sitt avslappede vesen. Spesielt for pasienter som kan bevege seg lite, og når en konstant kontakt ikke er nødvendig, er katt velegnet. Noen er også redd hunder. Hvis hunder ikke får nok kontakt og mosjon, kan atferdsproblemer oppstå.

Hester er kun egnet som terapidyr når andre tar ansvaret for dyreholdet. Hvis frivillige skal delta i terapiridning, må de ha skikkelig opplæring og kunnskap om hester. Bruk av hest gir imidlertid glimrende muligheter for naturopplevelser sammen med et dyr, spesielt for dem som ikke kan gå mye sjøl.

Også andre dyrearter er aktuelle, men IAHAIO anbefaler at en holder seg til domestiserte dyrearter, ikke minst av hensyn til dyret sjøl. Det bør være et krav at en har rutiner og kunnskaper for å vurdere tegn til stress hos dyret. Et marsvin eller en kanin er lett å holde, og kan brukes f.eks. overfor anorektikere for å få dem til å spise mer.

Valg av dyr ifht. arbeidsmiljøet

Pasientvenner med dyr har av og til problemer forbundet med mange distraherende situasjoner, uforutsigbar atferd hos pasienten og manglende assistanse fra sjukehuspersonalet. De ansvarlige for AAA/AAT ved et sjukehus/sykehjem må vurdere disse faktorene når de skal vurdere hvor egnet pasientvenn og dyr er.

Risikohåndtering

Det må etableres rutiner for å sikre en optimal dyrehelse og god dyrevelferd ved god hygiene, vaksinasjoner etc. Potensielle problemer med zoonoser (infeksjoner og parasitter som kan smitte mennesker) er ofte det viktigste argumentet fra helsepersonell mot AAA/AAT-programmer ved sjukehus, men slike tilfeller er aldri blitt dokumentert!

Evaluering av AAA/AAT-programmer
Kvalitetssikring av terapimetoder er viktig for å sikre at hensikten oppnås. Like viktig er evaluering underveis og i etterkant. Ved større institusjoner bør en derfor registrere effekter og analysere disse statistisk, både på individ og populasjonsbasis. Hovedmålet med dette må være å stadig forbedre rutiner, utvelgelsesmetoder og kriterier for når AAA eller AAT er aktuelt å prøve.

Sorgreaksjoner

Mange forsker på bruk av dyr i terapi overfor barn og gamle som opplever sorg i forbindelse med dødsfall, sorgreaksjoner i forbindelse med at kjæledyret dør eller at en førerhund må pensjoneres, og hva f.eks. veterinæren kan gjøre (McNicholas & Collis, 1995). En spørreundersøkelse overfor eiere av dyr søm døde ved et dyrehospital i Philadelphia viste at 63% kom over dødsfallet i løpet av noen uker (Dunn et al., 1992). 65% av eierne fortsatte å snakke med kjæledyret i flere måneder etter dødsfallet. Første uka etter dødsfallet, sa 38% at de fortsatt kunne se og høre dyret. Angst, gråt og sinne var vanligere hos kvinner enn menn. Hvorvidt man skaffet seg et nytt kjæledyr hadde ingen innvirkning på varigheten av sorgen. Andre venner som selv hadde kjæledyr var de som ga den beste sosiale støtten under sorgen. Ingen dyreeiere hadde behov for medisinsk hjelp eller medikamenter i forbindelse med sorgen.

Hvorfor er noen redd dyr?

Michaela Zemanek (1992) fra Universitetet i Wien har undersøkt hva det er som gjør at noen mennesker er redd for visse dyr, og hvordan dette utvikles hos barn. Blant barn i 3-5 årsalderen er det bare 40% som tror at dyr kan være redde. Barn helt opp til 8 års alder var selv mest redde for eksotiske dyr og fantasidyr de hadde sett på TV. Den vanligste begrunnelsen var at de kunne bite. Voksne var mest redde for rotter, edderkopper og maneter, og minst redde for katter og kaniner. De likte dårlig å være i nærheten av maneter, kakerlakker, rotter og edderkopper, men kunne vær ganske nær katt, hund og kanin. Kanin, katt, hest og hund var de dyra som var minst avskyelige. De viktigste begrunnelser for frykt for dyr var at de var farlige, skremmende, rare, sterke og bevegelige. Det var også en høy korrelasjon (samvariasjon) mellom frykt og avsky for dyr (r=0,81). Dyr ble avskydd fordi de var stygge, uhygieniske eller farlige. Mennesker med angst-personlighet var ikke mer tilbøyelige til å være redde for dyr enn andre mennesker. Men mennesker som hadde en større tendens til å oppfatte begivenheter som utenfor deres kontroll, foretrakk oftere enn andre å holde seg på god avstand fra dyr. Jo bedre kjennskap personene hadde til et dyr, jo mindre var deres frykt overfor dyret. Fryktnivået overfor dyr var lavere jo mer deres foreldre hadde oppmuntret til kjæledyrhold, eller jo bedre mødrene likte dyr. Fedrenes forhold til dyr hadde mindre betydning.

Problemer for katte- og hundeeiere i borettslag

Når vi nå vet hvor mye det kan bety både fysisk og psykisk for mennesker i alle aldre å ha et kjæledyr, er det tragisk at det mange steder er forbudt å ha katt eller hund i boligen. Lynette Hart har i en undersøkelse i California funnet at så mye som 83 % av dem som ikke hadde kjæledyr egentlig ønsket å ha det. 43 % av disse hadde ikke kjæledyr fordi huseieren ikke tillot det. Det burde være en menneskerett å få ha et kjæledyr, om man steller det godt. Alle katte- og hundeeiere og de som aksepterer dyrehold bør stå sammen på borettslagsmøtene for å få opphevet dyreforbud. Man må få til en positiv dialog med dem som mener at dyrehold er et problem og finne løsninger som alle parter kan leve med.

I 1993 behandlet Høyesterett en sak der en familie med innekatt var truet av utkastelse fra et borettslag i Oslo (Emmelinesaken). Ingen kunne påvise at denne katten var til konkret ulempe for noen, heller ikke allergikere, men husordensreglene satte forbud mot katt og hund, med unntak av førerhund for blinde. Høyesterett slo fast at borettslaget ikke hadde hjemmel til å forby innehold av katt, så lenge det ikke kunne dokumenteres noen klar plage av det. Teksten i husordensreglene var ugyldige, siden de stred unødig mot enkeltindividets frihet til å leve som en selv ville. Etter dommen sliter mange dyreeiere fortsatt med at borettslagsstyrer ikke kjenner til dommen eller forsøker å trenere konsekvensene av den. I Ontario i Canada er det vedtatt en lov som gir dyreeiere rett til å holde kjæledyr i leiligheter med mindre det er til klar plage for noen. I Sveits og en del andre land arbeider man for å få til noe liknende.

Organisasjoner for dyr-menneskerelasjoner

Dyrene og Vi

Dyrene og Vi ble stiftet i 1989 for å spre kunnskap om forholdet mellom mennesker og dyr, for å stimulere til forskning på dette området, og for å ta forskningsresultater fra inn- og utland i bruk i praksis, på institusjoner og i hjemmet. Dette betyr at Dyrene og Vi også må arbeide for å få endret Husleieloven, slik at det blir langt vanskeligere å nekte leietakere å holde kjæledyr, også i privateide hus.

Dyrene og Vi har finansiert utviklingen av et undervisningsopplegg «Dyr i skolen», der elever på ulike alderstrinn kan få kunnskaper om kjæledyras biologi og atferd. Skal barn og voksne få et best mulig utbytte av sitt kjæledyrforhold, må vi kjenne godt til dyrearten og de behov dyret har. Da blir også sjansen mindre for at dyret lider overlast, eller lider på grunn av understimulering. En god kommunikasjon mellom dyr og menneske gir oss også muligheter til å registrere på et tidlig stadium om dyret har spesielle problemer eller sjukdommer. Kjæledyret kan gi oss en bedre helse, men det må ikke gå på bekostning av kjæledyrets egen helse og trivsel.

Fra starten var Prof. Jorunn Grøndalen ved Norges veterinærhøgskole leder, med meg som nestleder. Etter noen år byttet vi roller. Andre styremedlemmer var representanter for Norsk Kennel Klub, Blindeforbundets førerhundskole, en psykiater og en representant for hovedsponsoren: en leverandør av hunde- og kattefôr. For tiden ligger arbeidet i Dyrene og Vi nede p.g.a. manglende økonomisk støtte og få personer som har tid til å bidra med arbeid.

IAHAIO

www.iahaio.org

International Association of Human-Animal Interaction Organisations (IAHAIO) er en paraplyorganisasjon for de nasjonale organisasjonene. Denne arrangerer verdenskongresser hvert 3. år, og er et forum for kontakt mellom de ca. 20 nasjonale organisasjonene. Mest kjent er Delta Society i USA, Society for Companion Animal Studies (SCAS) i England, AFIRAC i Frankrike, Ethologia i Belgia, IEMT i Østerrike og i Sveits, og Manimalis i Sverige. Spesielt Delta Society har svært informative internettsider med mye skriftlige ressurser: www.deltasociety.org.

Dyrene og Vi har vært medlem og vil kunne bli det på nytt om det blir blåst liv i organisasjonen. Det er også mulig at NaKuHel kan ha denne rollen i Norge (se nedenfor).

IAHAIO utarbeidet i 1995 «Genéve-erklæringen om selskapsdyr», som på bakgrunn av kunnskapen om hvordan dyr kan virke positivt på menneskets fysiske og psykiske helse oppfordrer til følgende:

1. Den universelle retten til uten diskriminering å holde selskapsdyr alle steder må anerkjennes, forutsatt at dyret stelles forsvarlig og ikke kommer i konflikt med rettighetene til dem som ikke holder dyr.
2. Menneskets miljø må planlegges og utformes slik at en tar hensyn til de spesielle behovene og særtrekkene selskapsdyret og deres eiere har.
3. Det må oppmuntres til å bringe inn selskapsdyr på en kontrollert måte i skole og skolepensum. Lærere må gis kunnskap om fordelene ved dette via egnede videreutdanningskurs.
4. Det må sikres at selskapsdyr på en kontrollert måte kan få adgang til sykehus, syke- og aldershjem og andre helseinstitusjoner for mennesker i alle aldre som trenger slik kontakt.
5. Det må offisielt anerkjennes at dyr som er trent spesielt for å hjelpe mennesker med funksjonshemminger kan utgjøre en gyldig terapeutisk metode. Programmer for å utdanne slike dyr må utvikles. Kunnskap om i hvilken utstrekning slike dyr kan hjelpe må inntas i utdanningen til helsepersonell og sosialarbeidere.

Seinere har IAHAIO laget tilsvarende erklæringer om terapidyr (1998) og om kjæledyr i skolen (2001), se internettsidene deres.

ISAZ

International Society for Anthrozoology (ISAZ) er en vitenskapelig organisasjon for forskere innen forholdet mellom dyr og mennesker, med forskere fra mange fagdisipliner. Denne arrangerer årlige vitenskapelige symposier, og utgir det vitenskapelige tidsskriftet Anthrozoös, med vitenskapelige artikler og abstracter (sammendrag) av artikler publisert i andre tidsskrifter. Dette finnes på biblioteket til Institutt for husdyrfag.

NaKuHel  – Natur, Kultur, Helse

www.nakuhel.no

NaKuHel ble etablert i 1994 som en stiftelse. Stiftelsens formål er:

«…å være et senter for helhetstekning og kreativitet innenfor natur, kultur og helse for derigjennom å bidra til å bedre helse, miljø og livskvalitet hvor offentlige etater, næringsliv, frivillige organisasjoner, ildsjeler og andre samarbeider for å nå dette felles mål.»

NaKuHel består nå av to stiftelser – NaKuHel Asker og NaKuHel Norge. NaKuHel Norge jobber for å sette Natur-Kultur-Helse-spørsmål på agendaen nasjonalt og regionalt. Målet er å bringe NaKuHel-tanken inn i offentlige og private institusjoner og å stimulere til etableringen av sentra med Natur-Kultur-Helse-profil. For å få til dette samarbeides det blant andre med allklinikkene i Akershus, Blakstad sykehus, FRISAM og Grønn omsorg i Vesfold.

Norges landbrukshøgskole har siden starten vært medeier av NaKuHel. Administrasjonen ligger på NLH’s eiendom på Sem i Asker.

Grønn omsorg  (”Inn på tunet”)

Inn på tunet • Hjem

”Nasjonalt prosjekt for bruk av gården som ressurs for opplærings-, helse- og sosialsektor” var et samarbeid mellom fem fylker, ledet av fylkesmann Tora Aasland. Inn på tunet dekker alle de tilbud hvor gårdens ressurser tilrettelegges for opplærings, helse- og sosialsektor. Målsettingen  er å utvikle er variert og godt tilbud fra landbruket til opplærings-, helse- og sosialsektoren.  Bondens kompetanse og gårdens ressurser skal medvirke til et samspill for å bidra til økt livskvalitet for brukerne.  Det skal samtidig gi økt sysselsetting og verdiskaping i landbruket. Arbeid med husdyr som ledd i arbeidstrening står sentralt, spesielt for psykiatriske pasienter av ulike kategorier.

Informasjon om Inn på tunet – grønn omsorg, grønt arbeid, grønn skole – finnes på Matmerks nettsider (se over).

Landbruks- og matdepartementet har også egne nettsider om Inn på tunet, som har en høy politisk prioritering:  http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/tema/landbruk_og_naringsutvikling/inn-pa-tunet-2.html?id=582133

Grønn omsorg på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU)

Grønn omsorg er nå etablert som et fagfelt ved NMBU, som del av NMBUs nye helsesatsning, Helse UMB. Dette hører inn under den tverrfaglige forskergruppen Natur, helse og livskvalitet. Det er fra 2003 etablert et undervisningstilbud, både et 10 studiepoengs studentemne kalt PHG112 Natur og livskvalitet, og et 3-vekters etterutdanningstilbud i regi av Senter for etter- og videreutdanning, for helsepersonell og bønder som vil delta i Grønn omsorg, kalt ”Grønn kunnskap til bruk i grønn omsorg”. Grønn omsorg er et tverrfaglig tema og de ulike faggruppene må lære å kommunisere med hverandre. Temaet dekker alle viktige ”grønne” fag ved NMBU – husdyr og selskapsdyr, planter, skog og landskap. Fra 2013 hører dette området under Seksjon for folkehelsevitenskap ved Institutt for landskapsplanlegging ved NMBU.

Dyreassistert terapi med husdyr

En pilotstudie med psykiatriske pasienter i arbeid med husdyr er foretatt for å teste gjennomførbarheten av et større forskningsprosjekt ved Institutt for husdyr- og akvakulturvitenskap, NMBU (Berget et al., 2002). Pilotprosjektet er planlagt og gjennomført av lektor Bente Berget, i samarbeid med psykiater Øivind Ekeberg og etolog Bjarne O. Braastad. Ti personer hadde arbeid med storfe og sau 3 timer to ganger i uka i 10 uker hos bønder i Vestfold. Psykiatriske tester på angst, depresjoner, mestringsevne o.a. ble gjennomført, med en rekke positive effekter på dem som fullførte. Den klareste effekten vi fikk var reduserte depresjoner. Videoregistreringer viste at den fysiske kontakten med dyrene var spesielt viktig for dem som deltok. Helsepersonell og gårdbrukere ga tilsvarende positiv tilbakemelding om deltakerne, og rapporterte om redusert depresjon, økt selvfølelse, bedret humør, mer tiltakslyst, mindre tristhet og mer optimisme for fremtiden. Et stipendiatprosjekt er startet i 2003, med tittel ”Grønn omsorg med husdyr for mennesker med psykiske lidelser”. Slik forskning er tverrfaglig av natur, og det trengs et godt samarbeid mellom forskere innen psykiatrifag og landbruksfag. Et slikt samarbeid har vi utviklet – et samarbeid mellom en psykiater ved Institutt for medisinske atferdsfag, Universitetet i Oslo, en sivilagronom og pedagog, og jeg som professor i etologi. I tillegg har vi knyttet internasjonale kontakter til Universitetet i Wageningen (NL) og forskningsinstitusjonen INRA i Frankrike. I 2006 startet et nytt stort Forskningsrådsprosjekt kalt ”Green care: Effects of animals and plants on the farm in a therapeutic process for humans with mental diseases”, med en postdoktor (Bente Berget) og to stipendiater (Ingeborg Pedersen og Marianne T. Gonzalez). I 2008 startet et tredje prosjekt «Hestens effekt på ungdoms mestringsfølelse og sosiale kompetanse», i samarbeid med Norsk hestesenter. Stipendiat Hilde Hauge arbeidet på dette prosjektet. Alle prosjektene omfatter internasjonalt samarbeid. Oversikt over forskning og praksis innen grønn omsorg i Europa finnes i boka ”Farming for health: Green-care farming across Europe and the United States of America” (Hassink & van Dijk, 2006).

Nederst i artikkelen finner du liste over vitenskapelige artikler fra prosjektene beskrevet ovenfor.

Forskningsbehov

I starten, i 1980-årene, ble forskning rundt dyreassistert terapi med hund og katt mye kritisert for dårlig forsøksdesign – med rette: kontrollgrupper manglet, eller var for lite relevante. N var for liten. Case-studier og anekdoter om bemerkelsesverdige effekter av dyr dominerte. Dette er interessant og nyttig nok, men vitenskapelig sett kun egnet til å generere hypoteser. Mye av dette skyldtes naturlig nok praktiske og økonomiske begrensninger med å få til et godt design. Først i 1990-årene har forsøksmetodene blitt noenlunde tilfredsstillende.

Det finnes mye god praktisk erfaring med Grønn omsorg og bruk av dyr i landbruket overfor personer med mentale lidelser. Hvorfor trengs da forskning? Dokumentasjon av positive effekter er i seg selv viktig for at dyreassistert terapi skal bli en legitim og akseptert metode, både hos helsemyndighetene og ikke minst innen psykiaterstanden. På en måte er dyreassistert terapi naturmedisin – men en type naturmedisin som kan forklares med tradisjonelle vitenskapelige metoder innen biologi og medisin.

Med forskning avdekker man nyanser. Forskningen viser ikke alltid positive effekter av dyreassistert terapi. Mange studier viser null effekt. Noe av utfordringen i den videre forskningen er å avklare når og hvordan bruk av dyr virker, og når og hvorfor det av og til ikke virker. Dette har ikke minst sammenheng med personenes holdning til dyr og i hvilken grad de utvikler tilknytning til dyret. Mange er redd hunder eller store dyr, eller har en likegyldig holdning til dem. Da har det antakelig liten hensikt å prøve, men holdningen kan jo også endre seg hvis folk får tid til å bli kjent med dyra. På den annen side, det finnes heller ikke medisiner som alltid virker på alle mennesker.
Gå til toppen

Litteratur

• Abstract Book, The Changing Roles of Animals in Society. The 8th International Conference on Human-Animal Interactions, Prague, 10-12 September 1998.
• Abstracts, Animals and Us. The 6th International Conference on Human-Animal Interactions, Montreal, 21.-25. July 1992.
• Anderson, W.P., Reid, C.M. & Jennings, G.L. 1992. Pet ownership and risk factors for cardiovascular disease. The Medical Journal of Australia, 157: 298-301.
• Animals, Health, and Quality of Life. Abstract Book. 7th International Conference on Human- Animal Interactions, Geneve, 6.-9. September 1995.
• Bakken, M. & Vangen, O. 1996. Arvelighet av atferdsproblemer hos hund. I: M. Bakken (red.), Hund – atferd og avl. Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, 1996.
• Berget, B. 1988. Husdyr i terapi for psykisk utviklingshemmede. Hovedfagsoppgave i etologi, Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole.
• Berget, B., Braastad, B.O. & Ekeberg, Ø. 2002. Grønn omsorg med husdyr for mennesker med psykiske lidelser. Sluttrapport fra samarbeidsprosjekt mellom Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, og Institutt for medisinske atferdsfag, Universitetet i Oslo.
• Bergler, R. 1988. Man and Dog. The psychology of a relationship. Blackwell, Oxford. 188 pp.  ISBN 0-632-02479-8.
• Bergler, R. 1991. Man and Cat. The benefits of cat ownership. Blackwell, Oxford. 120 pp. ISBN 0-632-03157-3.
• Bradshaw, J.W.S. 1992. The Behaviour of the Domestic Cat. CAB International, Wallingford. 219 pp. ISBN 0-85198-715-X.
• Bøhn, E.C. 1998. Bruk av terapidyr på norske alders- og sykehjem. Semesteroppgave i emnet HAK311, Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole.
• Crowley-Robinson, P. & Blackshaw, J.K. 1998. Pet ownership and health status of elderly in the community. Anthrozöos, 11: 168-171.
• Endenburg, N. & Baarda, B. 1995. The role of pets in enhancing human well-being: Effects on child development. In: I. Robinson (Ed.), The Waltham Book of Human-Animal Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership, Ch. 2, pp. 7-17. Elsevier, Kidlington.  ISBN 0-08-042285-3.
• Fine, A. (Ed.). 2010. Handbook on Animal-Assisted Therapy. Theoretical Foundations and Guidelines for Practice. Academic Press, San Diego. 3rd Ed.   ISBN 978-0-12-381453-1.
• Friedmann, E. 1995. The role of pets in enhancing human well-being: Physiological effects In: I. Robinson (Ed.), The Waltham Book of Human-Animal Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership, Ch. 4, pp. 33-53. Elsevier, Kidlington.  ISBN 0-08- 042285-3.
• Friedmann, E., Katcher, A.H., Lynch, J.J. & Thomas, S.A. 1980. Animal companions and one- year survival of patients after discharge from a coronary care unit. Public Health Reports 95: 307-312.
• Friedmann, E. & Thomas, S.A. 1995. Pet ownership, social support, and one-year survival after acute myocardial infarction in the Cardiac Arrhythmia Suppression Trial (CAST). American Journal of Cardiology, 76: 1213-1217.
• Greene, D. & Braastad, B.O. 1986. Utrolige katter – om katters fantastiske evner og psykologi. Aventura forlag, Oslo. 224 s.  ISBN 82-588-0936-9.
• Hart, L.A. 1995. The role of pets in enhancing human well-being: Effects for older people. In: I. Robinson (Ed.), The Waltham Book of Human-Animal Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership, Ch. 3, pp. 19-31. Elsevier, Kidlington.  ISBN 0-08- 042285-3.
• Hassink J. & van Dijk, M. (Eds.). 2006. Farming for health: Green-care farming across Europe and the United States of America. Wageningen UR Frontis Series. Springer, Dordrecht. ISBN 1-4020-4541-7
• Heath, S. 1995. Hvorfor oppfører katten min seg slik? En håndbok i atferdsterapi. Aventura, Oslo.  230 s.   ISBN 82-588-1157-6.
• Larsen, B.A. & Lingaas, F. 1997. Hund og helse. En oversikt over dokumenterte sammenhenger. Tidsskr. Nor. Lægeforen., 117 (30): 4375-4379.
• Lee, R.L., Zeglen, M.E., Ryan, T. & Hines, L.M. 1983. Guidelines – Animals in nursing homes. California Veterinarian, Suppl. 3/1983: 1a-43a.
• McNicholas, J. & Collis, G.M. The End of a Relationship: Coping with pet loss. In: I. Robinson (Ed.), The Waltham Book of Human-Animal Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership, Ch. 10, pp. 127-143. Elsevier, Kidlington.  ISBN 0-08- 042285-3.
• Miura, A., Tanida, H. & Bradshaw, J.W.S. 1998. Provision of service dogs for people with mobility disabilities. Anthrozoös, 11: 105-108.
• Robinson, I. (Ed.), 1995. The Waltham Book of Human-Animal Interaction: Benefits and responsibilities of pet ownership. Pergamon/Elsevier, Oxford. 148 s.
• ISBN 0-08-042285-3.   Sterkt anbefalt bok!
• Ross, S.B.Jr. & Ross, M.M., 1998. The evolving role of animals and the needs of youth: A review of 50 years of programming for the integration of humans and animals. Abstract book, 8th Int. Conf. on Human-Animal Interactions, Prague, 10-12 September 1998, p. 79-80.
• Sandem, A.-I. 1998. Det sosiale båndet mellom menneske og katt. Hovedfagsoppgave til cand.scient.-graden i biologi/etologi. Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, Ås.
• Serpell, J. 1991. Beneficial effects of pet ownership on some aspects of human health and behaviour. Journal of the Royal Society of Medicine, 84: 717-720.
• Serpell, J. (Ed.), 1995. The Domestic Dog: Its evolution, behaviour, and interactions with people. Cambridge University Press, Cambridge. 268 s.   ISBN  0-521-42537-9
• Siegel, J.M. 1993. Companion animals: In sickness and in health. Journal of Social Issues, 49: 157-167.
• U.S. Department of Health, 1988. Health Benefits of Pets. NIH Technology Assessment Workshop, Sept. 10-11, 1987. U.S. Government Printing Office: 1988-216-107.
• Westbye, I. 1998. Forskjeller i atferd mellom tre katteraser. Arvbarhet av noen atferdsegenskaper, og eierens forhold til sin katt. Hovedfagsoppgave til cand.scient.- graden i biologi/etologi. Institutt for husdyrfag, Norges landbrukshøgskole, Ås.
• Wilson, C.C. 1991. The pet as an anxiolytic intervention. The Journal of Nervous and Mental Disease, 179: 482-489.
• Wilson, C.C. & Turner, D.C. (Eds.), 1998. Companion Animals in Human Health. Sage Publications Inc., London.  310 s.  ISBN 0-7619-10612-X.

Vitenskapelige artikler innen grønn omsorg fra NMBU:

Vitenskapelige artikler innen grønn omsorg fra NMBU: